Jærhøns er den siste resten av våre gamle landhøns. Ved etableringen av kontrollavlsstasjone ble statskonsulent Wriedt tatt med på råd . Da ble det plukket ut kun én hane og éi høne, som hele avlen er bygget på.

Stamfaren

Hanen hadde stamnummer 1. Han var klekket hos Hans Lima, Sandnes, i 1915. I 1917 ble vekten målt til 1,8 kg. Han beskrives som følger: ”Den var et lite, men særs kraftig dyr. Farven fint gråtavlet – typisk. Men den hadde topp på hodet, ellers et prakteksemplar.” Hanen stammet fra høns innkjøpt fra Bru i 1903. ”Farven på dyrene hos Bru var svært forskjellig – fra gule til gråtavlede og helt sorte. De var energiske dyr og fôr forbi alle andre, de begynte også egglegging meget tidlig.”

Stammoren

Høna hadde stamnummer 26. Hun kom fra Karl Haaland, Hognestad, og var klekket i 1917. Høna beskrives slik: ”Høne nr. 26 var intet særlig typisk dyr. Stor og grovbygget, stor hellende kam. Løp og tær var hornfarget, den hadde sporer omtrent som en hane. Fjærfarver var mørk gråtavlet med adskillig hvite fjær i vingene og spredte sorte fjær over skulder og ryggparti. ” Kvadheim derimot beskriver høne nr. 26 slik: ”Gråtavlet med gulaktig hals, svakt gule ben, liten enkelkam, velbygd, dyp og bred. En tidig vakker høne.” I innberetning fra styret for kontrollavlsstasjonen opplyses det at høne nr. 26 i sitt første år, verpet 234 egg og at eggstørrelsen varierte mellom 58 og 66 g.

I 1935 gjorde statskonsulent Five sammen med landbrukskandidat Joh. Lyche en undersøkelse av dyrematerialet. De fant ut at alle dyr fram til da, stammet fra det ene foreldreparet uten annen innblanding siden 1916. Siden det har det heller ikke vært noen innblanding i rasen. Til tross for en sterk innavlsgrad tidlig så klarte rasen seg godt. Statistikk av produksjonsegenskapene fra 1922 til 1942 viser framgang i ytelse fram til midten av 1930-tallet. At ytelsen synker etter dette har med stor sannsynlighet å gjøre med depresjonen i 30-årene og utbruddet av krigen, som ga dårligere tilgang på korn. Eggvekten derimot øker fra 50,4 g. i perioden til 56,9 g.

Professor Nils Kolstad ved Norges Landbrukshøgskole, foretok i 1978 beregning av innavlsgraden hos jærhøns på grunnlag av effektiv populasjonsstørrelse fra 1922 til 1971. Han konkluderte med at innavlsgraden var minst 60 %. I følge alle teorier skal en slik høy innavlsgrad føre til alvorlige innavlsdepresjoner i populasjonen, med hensyn til reproduksjon, produksjon og kroppsutvikling. Det ser imidlertid ikke ut til å ha skjedd.

Kolstad dokumenterte også eggytelsen, kroppsvekt og eggvekt fra 1922 til 1971, og i denne perioden har ytelsen ligget i området 180-200 egg, levendevekten 1,5-1,6 kg og eggvekten startet på 54 g og utviklet seg til 58 g. på 1970-tallet.